Stikkordarkiv: feil

Flau over skapelsesberetningen?

1 Mosebok 1 er en grunn til at mange tror at Bibelen er fullstendig irrelevant. Er det mulig å fortsatt tro på skapelsesberetningen i lys av alle vitenskapelige oppdagelser? Hovedproblemet med 1 Mos 1 (egentlig til 2,3) er at vi ikke er sikre på hva slags sjanger denne teksten er og dermed hvordan den skal tolkes. Den er poetisk, men ikke poesi som ellers i Bibelen. Den har typiske trekk av en fortelling, men har for eksempel gjentatte uttrykk og en struktur som er uvanlig for fortellingene i Bibelen. Noen vil derfor kalle det «høytidelig, halvpoetisk språk» [1] eller i det minste en uvanlig fortelling [2] eller en sammensatt sjanger.[3] Mange mener at skapelsesberetningen ligger nærmest ‘teologi’ – framfor myte, vitenskap eller historie – selv om det heller ikke er teologi slik vi vanligvis forstår det.[4] På grunn av dette er det ulike syn på hvordan dette kapitlet skal tolkes.

 

Vanlige tolkninger i dag

Den tradisjonelle tolkningen i kirkens historie (selv om vi skal se at det fantes unntak) har vært å forstå de sju dagene som 24-timers døgn i en bokstavelig uke. Dette synet får vanskeligheter med hva naturvitenskapen ser ut til å si om universets opprinnelse.

Andre prøver å få 1 Mos 1 til å samsvare med vitenskapen og tolker derfor dagene som lange perioder i jordens historie, eller som kronologiske bokstavelige dager med lange perioder mellom hver dag. Den største utfordringen i dette tilfellet er at sola blir skapt på den fjerde dagen, selv etter trærne.

Et tredje syn, som det hevdes går tilbake til middelalderen og tidligere,[5] er det såkalte «rammeverksynet». Her legges mer vekt på logisk enn kronologisk rekkefølge og på strukturen i teksten. Man tror at den ikke er ment å bli tolket bokstavelig, men at to og to dager korresponderer med hverandre (1 med 4, 2 med 5, 3 med 6). Kronologien settes til side for å i stedet vektlegge teologiske punkter. For eksempel blir sola introdusert senere for å vise at det er Gud som er den ultimate kilden til lys. Utfordringen for dette synet er å overbevise om at teksten ikke er ment kronologisk.[6]

En fortsettelse av den forrige tolkningen er at 1 Mos 1 handler om en innvielse av et «kosmisk tempel».[7] Dette synet hevder at vi er mer opphengt i det materielle i vår tid og kultur enn det skapelsesberetningen er. Man tror at israelittene ville lest denne teksten “funksjonelt” og ikke “materielt”, altså at verden ble “skapt” da alle komponentene hadde fått sin funksjon i universet og ble til nytte for menneskeheten. Det pekes på at også andre «skapelsesberetninger» fra samme tid og kultur handler mer om organisering av det som allerede eksisterte enn om skapelse fra intet. Hvilen på den sjuende dagen knyttes til tempelet, hvor gudene hvilte. Siden templer også ble sett på som symboler på universet, kunne også universet bli sett på som et tempel. Poenget med 1 Mos 1 blir da at universet er et sted for Guds nærvær. En utfordring for denne tolkningen er å forklare at for eksempel Kol 1,16-17 og Heb 11,3 ikke tolker 1 Mos 1 materielt.

 

Eldre tolkninger

Hvordan tolket man så dette i oldtiden, lenge før dagens vitenskapelige oppdagelser? Mange tolket dagene bokstavelig, men det var allerede andre som ikke gjorde det. Den jødiske filosofen Filon (10 f.Kr. – 50 e.Kr.) trodde at skapelsen skjedde på et øyeblikk, og at 1 Mos 1 har mer å gjøre med ordning og arrangering. På 100-tallet foreslo Justin Martyr og Ireneus at dagene kan ha vært lange tidsperioder ut fra Sal 90,4 og 2 Pet 3,8, [8] hvor det står at «for Herren er én dag som tusen år og tusen år som én dag». Klement av Aleksandria (150-215 e.Kr.) trodde at skapelsen ikke kunne finne sted i tid i det hele tatt,[9] og allerede på 200-tallet spurte Origenes: «Hvilket intelligent menneske kan tro at den første, den andre og den tredje dagen […] eksisterte uten sola, månen og stjernene?»[10] Nettopp dette fikk også Augustin i år 415 til å konkludere med at det ikke kan være snakk om en vanlig «dag», siden vår dag er basert på sola.[11] Han trodde også at skapelsen skjedde på et øyeblikk.

 

Så hvordan skal vi da forstå 1 Mos 1? Vi ser i alle fall at det ikke er moderne vitenskap som har ført til de mindre bokstavelige tolkningene. Vi bør heller ikke være engstelige for at vitenskapen skal motsi Bibelen. «Den generelle åpenbaring i skaperverket, så vel som den spesielle åpenbaring i Skriften, er også Guds stemme. Vi lever i et ‘univers’ [12], og all sannhet taler med én stemme.»[13] Det var nettopp dette som motiverte de første moderne vitenskapsmennene på 1500- og 1600-tallet. Men selv om «både naturen og Skriften er ufeilbarlige informasjonskilder fra Gud», har begge «feilbarlige menneskelige fortolkere.»[14] Gud taler både i Bibelen og i naturen, men på grunn av både dette sjangerspørsmålet og vitenskapens stadige utvikling kan vi på det nåværende tidspunkt ikke være sikre på den fullstendige tolkningen av Guds tale. Det viktigste er uansett at alt er skapt av Gud og at mennesket er unikt i et univers som ikke er tilfeldig.

 

Fotnoter:

[1] Edward J. Young, sitert i Lennox, J.C., Seven Days that Divide the World (Grand Rapids: Zondervan, 2011) s. 120.

[2] Collins, C. J., sitert i Lennox s. 120.

[3] Blocher, H., In the Beginning (Downers Grove: Inter-Varsity Press, 1984) s. 32.

[4] Waltke, B.K., Genesis: A Commentary (Grand Rapids: Zondervan, 2001) s. 78.

[5] Blocher, ibid, s. 49-50, nevner Augustin og middelaldersk tradisjon.

[6] Uttrykk som «og Gud sa…», «og det ble…», «og Gud kalte…» brukes 55 ganger og er typisk for bibelske narrativer. Den naturlige lesemåten er derfor kronologisk.

[7] Se f.eks. Walton, J.H., The Lost World of Genesis One (Downers Grove: InterVarsity Press, 2009).

[8] Lennox, Seven Days that Divide the World, s. 40-41.

[9] Lennox, ibid, s. 41.

[10] Lennox, ibid, s. 41-42.

[11] Augustin, The Literal Meaning of Genesis, 4.43.

[12] Det latinske ‘universus’ betyr ‘altomfattende’.

[13] Waltke, Genesis: A Commentary, s. 77.

[14] Newman, R.C., «Evangelicals and Modern Science» i: Kantzer, K.S. og Henry C.F.H (red.:) Evangelical Affirmations (Grand Rapids: Zondervan, 1990) s. 412.

 

(Av Lars Olav Gjøra. Trykket i Credo 2/14 – oppdatert versjon.)

«Problemer» i Samuelsbøkene #3-6

Jeg er visst ikke helt ferdig med disse «problemene» som mange ser ut til å finne i 1-2 Samuel, så her kommer de siste. Denne gangen blir det korte svar.

#3: Hvilket bud er det Saul bryter i 13:8 som gjør at han mister dynastiet?

Dette tas opp i opptak nr 2 av Samuelsbøkene, så derfor nøyer jeg meg med konklusjonen her. Den helt klart beste løsningen er at det er budet i 10:8 som Saul bryter. Dette verset har langt i fra blitt feilplassert, slik mange mener. Det peker i stedet fremover et par kapitler, og da gir det fullstendig mening når vi kommer til kap. 13 og Saul drar til Gilgal.

#4: Hvorfor ser ikke Saul ut til å kjenne David i kap 17, etter at han ble kjent med ham i kap 16? 

Dette tas også opp i del 2, så igjen blir svaret kort: 1 Sam 17:15 refererer tydelig tilbake til kap 16. Saul spør heller ikke hvem David er, men hvem han er sønn av, forståelig nok ettersom den som vant over Goliat skulle bli svigersønnen til Saul.

#5: Hvordan kunne David ta Goliats hode til Jerusalem i 1 Sam 17:54, når han ikke erobret Jerusalem før i 2 Sam 5?

Løsningen kommer i v. 57, der David fortsatt har hodet til Goliat med seg. 1 Sam 17:54 skjer tydeligvis ikke der og da, men trolig etter at David hadde inntatt Jerusalem.

#6: Er 1 Sam 24 og 26 så like fordi det egentlig er to versjoner av samme historie?

Dette tas opp i del 3, så mitt korte svar er at nei, det er ikke to tradisjoner av samme historie. I stedet er denne strukturen, med kap 25 i midten, med på å vise en karakterutvikling hos David.

Sånn. Da har vi forsvart Samuelsbøkenes troverdighet litt.

«Problemer» i Samuelsbøkene #2: Tre tradisjoner om hvordan Saul ble konge?

Det kan hende disse «problemene» ikke er problemer for de fleste av oss (derfor legger jeg ut dette på en lørdag :)), men jeg har likevel lyst til å legge ut et kontrasyn på disse punktene, ettersom dette er mer eller mindre «vanlig» å hevde i akademisk bibelforskning. Min største motivasjon er å vise for at forfatterene i Bibelen visste hva de drev med, og håper det også blir en påminnelse om at våre forutinntatte holdninger fort kan ta overhånd når det kommer til tolkningen av bibeltekster.

Steven L. McKenzie er et eksempel på en som mener at 1 Sam 10-11 inneholder tre tradisjoner om hvordan Saul ble konge: Én hvor Samuel salver ham til konge (10:1-16), én hvor Saul velges ut ved lodd (10:17-27), og én hvor han blir valgt til konge pga sine ferdigheter i krig (11:1-13). Et argument som brukes for dette er f.eks. at sendebudene fra Jabesj drar gjennom hele landet i stedet for direkte til Saul, og at det viser at Saul ikke allerede er konge i denne tredje historien. Han pløyer åkeren sin i stedet for å styre landet (11:4-5).

For det første er det noen forskjeller mellom disse tre historiene som støtter at de er tre kronologiske historier, og ikke parallelle. Salvingen i kap 10 skjer i Rama i hemmelighet, ikke engang tjenestegutten til Saul visste om dette (9:27), og Saul forteller det ikke til onkelen sin heller (10:16). Saul blir deretter utvalgt ved lodd i Mispa, slik at folket skal se at Gud står bak valget av Saul (10:18-19). Men selv etter dette hadde han ikke full støtte i folket, som vi ser i 10:27. Etter seieren over amonittene i kap 11, sier Samuel at de skal dra til Gilgal for å stadfeste kongsmakten der (11:14), trolig fordi han nå hadde bredere støtte hos folket (11:15). Det ville derfor ikke være unaturlig med en slik stadfestelse.

Så det er altså snakk om tre forskjellige steder (Rama, Mispa og Gilgal), og historiene har ingen spor av å være parallellhistorier. Det ser i stedet ut til å være snakk om én hemmelig salvelse, én mer «politisk» utnevnelse av Gud, og én mer «religiøs» stadfestelse av folket.

Når det gjelder 11:4-5 og hvorfor Saul holdt på med å pløye etter at han var blitt konge, så kan vi ikke gå ut fra at overgangen til monarki betydde at Saul straks flyttet inn i et palass med et hoff eller skattkammer klart til bruk. Vi kan ikke overføre våre forestillinger om en «konge» direkte på Saul her, rett etter at han var blitt utnevnt til den første kongen i Israel. Arkeologien tyder også på at huset hans i Gibea ble omgjort til et slags fort eller palass etter hvert, men trolig ikke så tidlig som dette. Så det er ikke så veldig merkelig at Saul pløyer åkeren sin her, ettersom det ville ta tid å opprette alt som hørte til et kongedømme.

Men hvorfor dro ikke sendebudene fra Jabesj rett til Saul, hvis de visste at han var blitt valgt til konge? Hvorfor dro de rundt i hele landet og kom etter hvert til Gibea? Vel, gjorde de egentlig det? De sier riktignok til amonittkongen Nahasj at de skal sende bud rundt om i hele Israel (11:3), men de ville vel ikke røpe for Nahasj at de også hadde en konge? Spesielt ettersom nettopp Nahasj var en av grunnene til at de ba Samuel om en konge (12:12). Trolig dro budbærerne rett til Saul i Gibea, selv om de selvfølgelig ville ha nevnt det for folk de traff underveis. Ingen andre steder nevnes, og Saul sender uansett bud til hele landet slik de eldste i Jabesj hadde tenkt. Og om de sender bud rundt om i hele landet i tillegg til å komme til Saul, så var det nok fordi de visste at de måtte få med seg flere uansett.

Disse argumentene er enda en grunn til at jeg velger å la tvilen komme forfatteren til gode i slike tilfeller, og at denne forskningen på «kilder» bak teksten har en tendens til å gå altfor langt.

«Problemer» i Samuelsbøkene #1: Handlet 1 Sam 9 opprinnelig om en annen profet enn Samuel?

I GT-forskningen kan man støte på denne påstanden, nemlig at 1 Sam 9 egentlig var en historie om en anonym «seer» som forfatteren fletter inn i sin fortelling og bruker om Samuel. Argumentene er at Sauls tjenestegutt ville ha kjent til Samuel, ettersom han ble kjent over hele landet i 1 Sam 3:20, og dermed brukt navnet hans i stedet for å si «gudsmann». Navnet på byen der denne seeren bor nevnes heller ikke, og tidligere i 1 Samuel er det ingen hemmelighet at Samuel er fra Rama og fortsetter å bo i Rama.

For å ta byen først, som selv om den er navnløs ikke er helt anonym. Opplysningen i vers 5 om at de kom inn i “Suf-traktene” ringer en bjelle for en oppvakt leser som kanskje hadde fått med seg at Samuels forfar nemlig het Suf, og at det fulle navnet på Samuels Rama var Ramatajim-Sufim (1:1). Byen her i kapittel 9 har også to bakketopper, noe som passer med at ‘Ramatajim’ betyr ‘bakker’. Så det kan godt være det er Rama de har kommet til.

Vi får ikke forklart tydelig at gudsmannen faktisk er Samuel selv når Samuel introduseres i v. 14. Saul leter etter «seeren» når Samuel kommer gående mot ham. Vi kan fortsatt finne på å tro at Samuel ikke har noe å gjøre med denne seeren i denne anonyme byen, men at han tilfeldigvis er på samme sted ettersom de jo nå er i Samuels område. Ikke før Saul spør Samuel hvor seeren bor, blir denne identifisert med Samuel i v. 19: «Jeg er seeren.»

Den naturlige forklaringen ser rett og slett ut til å være fortellerteknikk. Forfatteren vil gjøre historien mer spennende for leseren (jf. Arnold), og ønsker kanskje også å illustrere Sauls uvitenhet om fremtiden sin (jf. Baldwin). Om vi kanskje i dag ville ha skrevet historien på en annen måte, så er ikke det nok grunn til å konkludere med flere kilder her og en noe uærlig bruk av disse.