1-2 SAMUELSBOK

1-2 SAMUEL

Israels to første konger: Saul og David

Setting:          Overgangen fra dommere til konger (ca 1070 - 970 f.Kr.)

Nøkkelvers:   1 Sam 15:28

Samuelsbøkene fortsetter historien fra Dommernes bok og ser ut til å ville legitimere Davids kongedømme og vise at han - og ikke Saul - var den riktige kongen.

 

Bøkene ønsker å svare på disse to spørsmålene:

  1. Hvordan bør Israels kongedømme fungere?
  2. Hvem bør kongen ligne på?

 

Saul og David fremstilles som kontraster. Kongedømmet bør fungere på den måten at det er Gud som er den egentlige kongen, og den jordiske kongen må høre på profetene som taler på vegne av Gud. De må anerkjenne at de ikke kan gjøre som de vil selv om de er konger.

 

I de første 8 kapitlene ledes folket fortsatt av Samuel som den siste av dommerne, men så vil folket ha en konge slik som nabonasjonene. Gud kaller dette et frafall og en stor synd, ettersom de da forkaster Gud som konge, men han tillater det likevel.

 

Så følger noen kapitler om hvordan Saul blir konge og hans regjeringstid. Saul er av Benjamins stamme og ikke av Juda, så han kan aldri bli den kongen som ble lovt i 1. Mos 49:10. Navnet Saul betyr også "bedt om", og dette ordspillet viser at Saul var den "typiske" kongen som folket ville ha. Gud viser dem at andre ting er viktigere, og at Saul ikke holder mål. Han forstod aldri sin rolle som konge, og aksepterte ikke at Gud var den egentlige kongen. Han tok egentlig aldri hverken Gud eller Samuel særlig på alvor. Det blir tydelig at kongen ikke bør ligne på Saul.

 

David dukker opp i 1. Sam 16 og blir salvet til konge allerede da. Guds ånd går over fra Saul til David ganske tidlig, men Saul klamrer seg til tronen i mange år. David vil ikke legge hånd på en som Gud har salvet, og han er på flukt fra Saul i ørkenen i kanskje 10 år. Slik lærer han utholdenhet og å vente på Guds timing. Han blir ikke konge før i 2. Sam 5. Til slutt kommer noen kapitler med episoder fra Davids liv som kronologisk ikke er det siste som skjer.

 

David var "en mann etter Guds hjerte" (1. Sam 16:14). Han var ikke perfekt, men han hadde en personlig relasjon med Gud, han var ydmyk, og han ba om tilgivelse når han tabbet seg ut. Han ber til Gud om råd før avgjørelser og i vanskelige situasjoner, og han ber til Gud i takknemlighet. Han anerkjente profetene og Gud som den egentlige kongen. David blir den største kongen Israel noensinne hadde, og han blir idealkongen som alle senere konger i Juda sammenlignes med - og ingen når helt opp.

 

I 2. Sam 7:11-16 lover Gud at Davids kongedømme skal vare evig (Heb 1:5), og at en av hans etterkommere alltid skal sitte på tronen. Den siste og største Davidskongen skal ha et evig rike. Messias skulle altså komme fra David (Matt 1:1).

 

David nevnes faktisk over 1000 ganger i Bibelen, noe som gjør han til den jordiske personen som nevnes mest (om vi slår sammen "Jesus" og "Kristus" nevnes Jesus flere ganger). Dette er bl.a. fordi profetene bruker "David" når de etter Davids tid snakker om Messias, fordi David peker fram på Jesus pga løftet i 2. Sam 7.