SALMENE

SALMENE

Israels sangbok i gudstjenesten

Datering: 1450 - 539 f.Kr.

David står som forfatter av 73 av de 150 salmene, og 13 av dem kalles "historiske" fordi de også beskriver den historiske situasjonen de ble til i. Men det var ikke bare David som skrev salmer. 12 av dem er skrevet av Asaf og 11 av Korah-sangerne (evt. -sønnene), som alle var levitter nevnt i Krønikebøkene i forbindelse med tempel og lovsang. Salomo skrev 2 og Moses 1, resten er anonyme. Salmenes bok har altså blitt til over en lang periode fra Moses til eksilet i Babylon. 

 

Det er ulike typer salmer. Ca. en tredjedel er klagesalmer (f.eks. Sal 3). Resten kan kalles lovprisningssalmer (f.eks. Sal 8, 117), takkesalmer (f.eks. Sal 18), kongesalmer (f.eks. Sal 2, 110), visdomssalmer (f.eks. Sal 1) og lovsalmer (f.eks. Sal 119). 

 

Salmene er poesi, og poesi i Bibelen har 'parallellismer' som et særtrekk. Vi har synonyme parallellismer hvor to linjer uttrykker det samme, som i Sal 33,9: 

 

Han talte, og det skjedde,

han befalte, og det sto der.

 

Motsatte (antitetiske) parallellismer finner vi f.eks. i Sal 1,6, hvor to linjer egentlig sier det samme, men med motsatt "fortegn":

 

For Herren kjenner veien de rettferdige går,

men de urettferdiges vei fører vill.

 

Og vi har såkalte "chiasmer", med f.eks. en ABBA-oppbygning som i Sal 124,7:

 

Vi slapp fri som fuglen

fra jegerens snare.

Snaren røk

og vi slapp fri.

 

Det er mye i Salmene som peker fram på Jesus: 

  • Guds sønn: Sal 2:7 (Apg 13:33, Hebr 1:5)
  • Oppstandelsen: Sal 16:10 (Apg 13:35-37)
  • Foraktet: Sal 22 (Luk 23, Matt 27)
  • Herre, ved Guds høyre hånd: Sal 110
  • Konge og prest: Sal 110
  • Steinen som ble vraket: Sal: 118:22 (f.eks. Apg 4:11)


Noe av det vanskeligste med Salmene er de "hevngjerrige" salmene, som f.eks. Sal 35, 58 og 137. Kanskje følgende punkter kan hjelpe :

  1. Det er viktig å huske på at disse ble til i en helt annen kultur enn den norske kulturen i dag. I Bibelens kultur måtte følelser formuleres “stort” for å være ekte. Det handler mer om fortvilelsen og sinnet enn om straffen.
  2. Forfatterne er også opptatt av Guds sak, hans navn og hans rettferdighet - ikke sin egen. Det er ikke snakk om personlig hevn, noe som uansett var forbudt i Moseloven. Når David snakker om seg selv, er det mest fordi han er Guds salvede og Guds representant. Forfatterne gir saken over til Gud og ber ham om å gripe inn. Gleden ligger i Guds rettferdighet og frelse, ikke deres egen.
  3. Kanskje vil ikke disse motstanderne komme til å omvende seg uansett, som i  58:5-6.
  4. De får smake sin egen medisin (35:1, 7-8). Sal 137 beskriver vanlig krigføring, og dette hadde blitt gjort mot dem av babylonerne. Noe av dette gjøres også fortsatt i dag. Det bes om at Gud skal gjengjelde det onde som har blitt gjort.