βibelnerden.no

ESEKIEL

Herren er med folket i eksilet

Tidsperiode: 592 - 571 f.Kr.

Hensikt: Oppmuntre om at Gud er med folket i eksil og kalle dem til personlig omvendelse slik at han kan føre dem tilbake og bo sammen med dem igjen

Nøkkelvers: 39:28-29

Da babylonerne ødela templet i Jerusalem i 586 f.Kr., var det faktisk det tredje angrepet. De angrep også i 605 f.Kr. og 597 f.Kr., da Esekiel og kong Jojakin ble tatt i eksil (2 Kong 24:12-14). Esekiel er altså i Babylon, og det er 597 f.Kr. som er utgangspunktet for dateringene i boka (1:2). Og boka er faktisk ganske grundig datert, fra 592 til 571 f.Kr., altså årene før og etter ødeleggelsen av Jerusalem.

Boka er hovedsakelig kronologisk og oppdelt i tre. Del 1 er kap 1-24, som hovedsakelig er advarsler om Jerusalems ødeleggelse. Det er ikke over med at noen har blitt sendt i eksil - babylonerne vil angripe enda en gang. I den første visjonen ser Esekiel at Guds trone har “hjul inne i hjulene” og kan bevege seg i alle retninger, noe som altså ser ut til å være et bilde på en mobil trone. I den neste visjonen ser han at Herrens herlighet forlater templet pga folkets synd, flere år før templet ble ødelagt (10:4 - 11:23). Guds trone var ikke bundet til templet i Jerusalem. Faktisk hadde han forlatt templet uten at de hadde merket noe eller brydd seg om det. Det siste han ser av Guds herlighet er at den stopper opp på fjellet øst for Jerusalem - altså trolig Oljeberget. Øst var også i retning Babylon, så denne visjonen viser hvorfor Gud forlot Jerusalem og kom til Babylon (kap 1) for å være med sitt folk der. 

Del 2 er kap 25-32 og består av domsord mot de andre nasjonene, og disse kommer omtrent på samme tid som Jerusalem blir ødelagt. De dømmes spesielt hvor hvordan de så med skadefryd på Jerusalems ødeleggelse og utnyttet det til egen fordel.

Del 3 begynner midt inne i kap 33, når tempelet har blitt ødelagt. Fra nå av handler Esekiels budskap om håp etter ødeleggelsen. Først håp for Israel i kap 34-37, at de skal få komme tilbake til landet og bli forent som ett rike, med noen frampek til at Messias skal være deres konge. Så kommer de noe apokalyptiske kapitlene 38-39 som sannsynligvis betyr at all verdens ondskap beseires slik at Guds folk kan bo i fred for alltid.

Det er i del 3 vi ser mest av Jesus, ettersom det her dreier seg om gjenopprettelse og håp. Når Jesus i Joh 10 sier at han er Den gode hyrde, er det Esekiel 34 som ligger bak, hvor Gud sier at “min tjener David skal gjete dem” (34:23). “Min tjener David” skal også være konge over det forente riket og det skal sluttes en evig fredspakt (37:21-28), og Gud skal gi dem sin Ånd slik at de lever etter loven (36:26-37, 39:29). Og når Jesus i Joh 7 sier at han har det levende vannet, er det Livets elv i Esekiel 47 som er konteksten på løvhyttefesten.

Og det er nok ikke bare denne elva Jesus er oppfyllelsen av, men trolig hele templet som beskrives i den 2. tempelvisjonen i kap 40-48. For det var ikke dette templet de bygde da de kom tilbake fra eksilet. De tolket tydeligvis ikke dette som konkrete plantegninger for det bokstavelige templet. Og Guds herlighet, som forsvant i kap 11, den kommer nå tilbake til templet igjen i kap 43. Men Guds herlighet kom ikke merkbart da de bygde opp igjen templet etter eksilet. Neste gang vi leser om at Guds herlighet kommer, så er det faktisk når Jesus kommer! (Joh 1:14) Johannes’ åpenbaring slutter egentlig ganske likt Esekiel, og når det siste verset i Esekiel sier at Jerusalem da skal hete “Herren er der”, så kan vi nok lese det som at Gud igjen skal bo blant menneskene, slik han gjør i slutten av Johannes’ åpenbaring.