For en stund siden hørte jeg en podcast av James White med tittelen «The Significance of P52», og da jeg leste Johannes 18 i går i forbindelse med påsken, tenkte jeg at dette er et bra tidspunkt å komme med denne infoen om P52s betydning. Papyrus 52 er altså det eldste fragmentet vi har av NT og består av Joh 18:31-33 på den ene siden og 18:37-38 på den andre. Det er blitt datert til 120-140 e.Kr., altså bare 30-50 år etter at Johannes skrev det. Dette er utrolig tidlig i forhold til alle andre skrifter fra oldtiden, og dette er da med på å gjøre NT til det best bevitnede dokumentet fra denne tidsperioden. Men før dette fragmentet ble oppdaget på 1930-tallet, hadde mange bibelforskere avskrevet Johannesevangeliet som altfor sent skrevet til å ha noen særlig historisk verdi, selv om kirken selvfølgelig alltid trodde på Johannesevangeliet som Guds ord. Så det var en stor overraskelse for mange da P52 ble funnet og datert mye tidligere enn til da antatt.
Versene som er skrevet på dette fragmentet er fra dialogen mellom Jesus og Pilatus, og det er jo dette som setter det i forbindelse med påsken. Joh 18:37-38 sier: «Du er altså konge?» sa Pilatus. «Du sier at jeg er konge», svarte Jesus. «For å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden. Hver den som er av sannheten, hører min røst.»
Det som gjør dette funnet enda større enn en tidligere datering av Johannesevangeliet, er akkurat denne siste setningen av Jesus: «Hver den som er av sannheten, hører min røst.» Disse ordene er visstnok ekstra tydelige på fragmentet. De som faktisk var av sannheten hørte stemmen til Jesus gjennom Johannesevangeliet hele tiden, slik kirken alltid hadde gjort. Og vi har flere eksempler på at bibelforskere har kommet tilbake til «lekmannssynet» igjen etter noen år i sirkeldans ute på jordet.