Forfatterarkiv: Lars Olav Gjøra

(Fra Credo 4/2014)

Ordet ‘disippel’ brukes mange ganger i evangeliene, men faktisk ikke så mange ganger av Jesus selv. Vi kan faktisk telle på én hånd de gangene han spesifikt sier noe om hva som skal kjennetegne hans disipler. Her følger de fem viktigste punktene om disippelskap ifølge Jesus.

1. En disippel blir mer lik Jesus

En disippel av Jesus er mer enn en etterfølger av Jesus. Ordet betyr ‘elev’ eller ‘lærling’, altså en som blir opplært til å bli som sin læremester. Der nynorske bibler har ‘læresvein’ brukes nesten alltid ‘disippel’ på bokmål. Bibelselskapet gjør et unntak i Lukas 6,40: “En lærling står ikke over sin mester, men når han er utlært, blir han som sin mester.” Som disipler har vi et daglig mål: Å bli mer og mer lik Jesus, helt til vi til slutt til og med skal få en kropp “lik den kroppen han selv har i herligheten”.[1] Det vil si at vi alltid er lærlinger og aldri ferdig utlært mens vi lever her på jorda, samtidig som vi alltid skal ha som mål å bli mer lik Jesus.

2. En disippel blir opplært i Jesu ord og blir i dem

I Matteus 28,19-20 ber Jesus apostlene om å lære nye disipler “alt det jeg har befalt dere”. De nye lærlingene skulle ikke ha apostlene som læremestre, men Jesus. Det var hans ord som alltid skulle tas videre til nye generasjoner. Jesus snakker også om sine egne ord med noen jøder “som var kommet til tro på ham” [2] i Johannes 8. Det blir fort tydelig at disse jødene ikke hadde en ekte, tilstrekkelig eller “frelsende” tro.[3] De trodde til en viss grad og så kanskje på seg selv som disipler. Derfor understreker Jesus: “Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler.”

Hva betyr det å “bli” i Jesu ord? Andre steder brukes samme uttrykk om å bo i et hus,[4] men også ofte om å oppholde seg på et bestemt sted og ikke forlate dette.[5] Så vi kan si at virkelige disipler av Jesus forlater ikke Jesu ord, men de oppholder seg konstant der så man nesten kan si at de “bor” i hans ord. Bibellesning og bibelstudier står derfor sentralt i et disippelliv.

3. En disippel setter Jesus høyere enn alt annet

En gang Jesus hadde en stor folkemengde følgende etter seg, benytter han faktisk anledningen til å gjøre det klart hva det egentlig vil si å være en disippel: Jesus må komme foran eget liv, familie og eiendeler.

“Om noen kommer til meg og ikke setter dette høyere enn far og mor, kone og barn, brødre og søstre, ja, høyere enn sitt eget liv, kan han ikke være min disippel. Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel… Ingen av dere kan være min disippel uten å gi avkall på alt han eier. [6]

Jesus sier at det ikke er nok bare å tro på ham. Man må sette ham høyest i livet sitt. Han illustrerer poenget med to korte lignelser: Én om å beregne kostnadene før man begynner å bygge et tårn slik at man har råd til å gjøre det ferdig, og én om en konge som overveier om han har nok menn til å dra i krig.[7] Det er altså en avgjørelse verdt en overveielse om man skal bli en disippel, det er ikke noe man tar lett på. Jesus ville tydeligvis ha overgitte disipler framfor en stor flokk med etterfølgere. Vi må være klare til å fullføre det vi har påbegynt, og vi må være klar over at disippelskap koster.

4. En disippel elsker andre disipler til et vitnesbyrd for verden 

“Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.” [8]

Dette dreier seg ikke om at verden skal forstå at vi er ‘kristne’ gjennom at vi elsker hverandre. Dette får ikke mennesker automatisk nærmere Jesus, ettersom kristne ikke alltid er attraktive for verden. I stedet ser vekten ut til å ligge på ‘mine’: Alle skal forstå at dere er mine disipler.[9] Altså skal denne observasjonen føre til at mennesker skal se at vi er disipler av selveste Jesus. Da er det han som kommer i sentrum, og han er attraktiv. Hans kjærlighet til oss gir oss også en modell for hvordan vi skal elske hverandre.

5. En disippel bærer frukt

Senere i samme tale til disiplene sier Jesus at han er “det sanne vintre” og at disiplene er greinene.

“Bli i meg, så blir jeg i dere. Slik som greinen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg…. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre… Når dere bærer mye frukt, blir min Far forherliget, og da er dere mine disipler.” [10]

I Det gamle testamente brukes ofte vintreet som et bilde på Israel,[11] og de fleste gangene er faktisk poenget at Israel ikke har båret den frukten som Gud forventet av dem. Jesus er derimot det sanne vintre, oppfyllelsen av Israel, og det er bare i ham at noen kan bære den frukten som Gud forventer. Jesus definerer ikke hva slags frukt han snakker om, fordi det uansett ikke er det vi skal fokusere på. Det eneste budet han gir er “bli i meg.” Og enhver som blir i ham, er en del av det trofaste og fruktbare vintreet som Gud så etter i Israel [12] og dermed en sann disippel.

 

Fotnoter:

[1] Fil 3,21

[2] Joh 8,31

[3]  I Johannes brukes også vanligvis en annen grammatisk konstruksjon om en frelsende tro enn den som brukes her. Interessant nok er det snakk om en slik “ekte” tro i vers 30.

[4] Luk 8,27

[5]  Samme grammatiske konstruksjon i f.eks. Luk 10,7; Joh 7,9; Joh 11,6; Apg 27,31.

[6]  Luk 14,26-27.33

[7]  Luk 14,28-32

[8]  Joh 13,34-35

[9]  På gresk kommer ‘mine’ først i setningen, noe som ofte antyder hvor trykket ligger.

[10]  Joh 15,1-8

[11]  F.eks. Sal 80; Jer 2,21; 8,13; Esek 15,1-8; 17,6-8; 19,10-14; Hos 10,1; 14,7.

[12]  Whitacre, R. A., “Vine, Fruit of the Vine” i: Green, J. B. et al, Dictionary of Jesus and the Gospels (Downers Grove: InterVarsity Press, 1992), s. 867-868.

«Guds mysterium» og vår enhet

(fra Credo 3/2014)

En av de største sannhetene å oppdage i Efeserbrevet er hvordan «Guds mysterium» er blitt åpenbart i menigheten [1] og peker fram mot det Gud tenker å gjøre i fremtiden. 

 

Å sammenfatte alt i Kristus

I Ef 1,9-10 skriver Paulus om “[Guds] viljes mysterium, det han gjerne ville gjøre i [Jesus]. Han ville fullføre sin frelsesplan i tidens fylde: å sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord i ham.” Guds frelsesplan er altså til tider et mysterium, eller var i alle fall det inntil Jesus kom. Nå har Gud åpenbart for oss at han tenker å “sammenfatte alt i Kristus”. Men hva betyr dette?

Selve ordet som oversettes ‘sammenfatte’ betyr som regel ‘å oppsummere hovedpunkter’, men det kan også mer bokstavelig bety ‘å samle i/under ett hode igjen’.[2] Ellers i NT brukes dette ordet bare i Rom 13,9. Der sier Paulus at “hvilket bud det så er, sammenfattes i dette: Du skal elske din neste som deg selv.” Han sier altså at alle budene kan ‘samles i ett hoved’-bud og at dette budet ‘oppsummerer’ alle disse andre budene.[3]

Denne betydningen ser ikke ut til å passe like bra i Ef 1,10 hvor det ikke er snakk om noen oppsummering. I stedet kan det godt hende at Paulus spiller på den bokstavelige meningen av ordet og vil få fram at Jesus skal være «hode for alt i himmel og på jord igjen». Dette støttes av at han litt senere, i vers 22, kaller Jesus for «hodet over alle ting». Guds frelsesplan og mysterium er å gjøre Jesus til hode over universet og dermed bringe hele skaperverket inn under Guds kontroll igjen.[4]

 

Hedningene har del i evangeliet

Når Paulus kommer inn på dette “mysteriet” i kapittel 3, ser det ved første øyekast ut til at han definerer det litt annerledes enn i kapittel 1: “at hedningene har del i samme arv, samme kropp og samme løfte i Kristus Jesus ved evangeliet.» (Ef 3,6) Hvordan kan Guds mysterium, hans frelsesplan,[5] sies å være både at Jesus igjen skal være hode for alle ting og at hedningene har del i evangeliet? Hvordan henger disse to sammen?

 

De kristnes enhet

La oss se litt på et avsnitt som står mellom disse to «definisjonene», Ef 2,11-22. Her bruker Paulus mange uttrykk til å understreke enheten jøder og hedninger har i Jesus. Han skriver at Jesus er “vår fred”, han «gjorde de to til ett», han «rev ned muren som skilte, fiendskapet», han «stiftet fred», han «skapte ett nytt menneske i seg» av jøder og hedninger, han «forsonte dem begge med Gud» og han «drepte fiendskapet». I v. 18 sier han til slutt at gjennom Jesus har både jøder og hedninger “adgang til Far i én Ånd”, før han beskriver Guds bolig, det åndelige tempelet som utgjøres av alle kristne.

At hedningene skulle få del i Guds rike på lik linje med jødene var overraskende, nærmest utenkelig. Nettopp derfor kaller Paulus det for et mysterium. Og det ser ut til at det er på denne måten disse to aspektene av «mysteriet» henger sammen: Det å forene troende jøder og hedninger var første skritt i Guds store plan om å forene hele skaperverket med seg selv i Jesus.  Menighetens samling i Jesus peker fram mot Guds ultimate mål: Å samle alle ting i himmel og på jord i Jesus. Menighetens enhet er altså en viktig del av Guds plan med universet. I Ef 3,10 skriver Paulus at  “slik skulle hans mangfoldige visdom bli kunngjort gjennom kirken for maktene og åndskreftene i himmelrommet”. Det kan virke som om kirken vitner om denne planen bare ved å eksistere.[6]

 

Vår relasjon til andre mennesker

Vår enhet er altså en sentral del av Guds plan for universet, og det burde være mye lettere for oss i dag å komme overens enn hva det var for jøder og hedninger i antikken. Og Jesus sa faktisk at enheten vår er vår beste evangeliseringsmetode:

“Den herligheten du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg.”[7]

Hvis vi jobber for enhet blant kristne, er vi medarbeidere i Guds plan. Men da må det også være sant at dersom vi motarbeider enhet blant kristne, så arbeider vi faktisk mot Guds plan. Og vi motarbeider denne enheten hver gang vi gjør eller sier noe som ikke styrker enheten, som for eksempel hver gang vi rister på hodet av de som uttrykker troen sin annerledes enn oss eller hever oss over “rare” kristne. Eller enda verre: Hver gang vi latterliggjør, baktaler eller i det hele tatt snakker negativt om en annen kristen. Hvis menigheten er «juvelen i Guds evige plan”,[8] hvor ille er det ikke da å skitne den til?

I Jesus har vi fred med Gud og med hverandre. I løpet av rettssaken til Jesus ble selv fiendene Pilatus og Herodes venner.[9] Hvor mye mer bør ikke da vi ha enhet, vi som Bibelen sier har “fått Jesu herlighet” og som utgjør “ett nytt menneske” og “en bolig for Gud”? [10]

“La ikke et eneste råttent ord komme over leppene. Si bare det som er godt, og som bygger opp der det trengs, så det kan bli til velsignelse for dem som hører på.” [11]

 

Fotnoter:

[1] Både ‘menighet’ og ‘kirke’ kommer av samme ord på gresk (ekklēsia) og beskriver kun menneskene som utgjør denne forsamlingen (både lokalt og globalt), ikke en bygning.

[2]  Ordet ‘anakefalaioō’ består av forstavelsen ‘ana’, som kan bety ‘opp’ eller ‘igjen’, og verbformen av ‘kefalē’ som betyr ‘hode’. I den første betydningen kommer ‘opp’ av ‘ana», mens ‘kefalē’ gir ‘hoved’, som jo kommer fra det samme norrøne ordet som ‘hode’: ‘hǫfuð’. I den andre betydningen kommer ‘igjen’ av ‘ana’, mens ‘kefalē’ betyr som vanlig ‘hode’.

[3]  Paulus visste selvsagt at Jesus hadde oppsummert hele loven i både det å elske Gud og det å elske sin neste, men i Rom 13 snakker Paulus om de budene som omhandler kristen etikk. Det er nok derfor han fokuserer på nestekjærlighet her.

[4]  Denne tolkningen støttes av bl.a. Arnold, Clinton E., Exegetical Commentary on the New Testament. Ephesians. Volume 10 (Grand Rapids: Zondervan, 2010) og Witherington, Ben III, The Letters to Philemon, the Colossians, and the Ephesians. A Socio-Rhetorical Commentary on the Captivity Epistles (Grand Rapids: Wm. B. Eerdmans Publishing Co., 2007).

[5]  Også i Ef 3,9 forklarer Paulus “mysteriet” som Guds frelsesplan, som i 1,10.

[6]  Det nevnes ingen spesiell aktivitet av kirken, og det ser ut til at det er Gud som utfører “kunngjøringen” ettersom det er relativt vanlig i NT at verb i passiv har Gud som subjekt.

[7]  Joh 17,22-23

[8]  Lewis, Daniel J., The Church Catholic. The Book of Ephesians. (Troy: Diakonos, 1999) s. 31.

[9]  Luk 23,12

[10]  Joh 17,22; Ef 2,15; Ef 2,22

[11] Ef 4,29

 

Forkynneren: Er livet kort, tomt eller meningsløst?

Jeg har jobbet en del med Forkynneren i det siste og innser hvordan ulike oversettelser gir helt forskjellige inntrykk av denne boka. 

F.eks 9,9: 

NO11: «Nyt livet med kvinnen du elsker, alle dine flyktige levedager, de som Gud gir deg under solen, ja, alle dine flyktige dager.»

NB88: «Nyt livet med en hustru som du elsker, alle dager i ditt tomme liv, som Herren har gitt deg under solen – alle dine tomme dager!»

NIV: «Enjoy life with your wife, whom you love, all the days of this meaningless life that God has given you under the sun– all your meaningless days.»

Skal vi nyte livet mens vi kan fordi livet er kort, eller er han sarkastisk om å prøve å nyte et tomt og meningsløst liv?


Eller 11,10:

NO11: «For barndom og ungdom er som et pust.»
NB88: «For ungdom og morgenrøde er tomhet.»
NIV: «For youth and vigor are meaningless.»

Er barndom og ungdom borte før du vet av det, eller er denne perioden av livet tomt og meningløst?

Store forskjeller, og en veldig interessant og uvanlig bok. Også mange forskjellige meninger om den. Stay tuned for podcaster hvis du vil vite mer :)

Flau over skapelsesberetningen?

1 Mosebok 1 er en grunn til at mange tror at Bibelen er fullstendig irrelevant. Er det mulig å fortsatt tro på skapelsesberetningen i lys av alle vitenskapelige oppdagelser? Hovedproblemet med 1 Mos 1 (egentlig til 2,3) er at vi ikke er sikre på hva slags sjanger denne teksten er og dermed hvordan den skal tolkes. Den er poetisk, men ikke poesi som ellers i Bibelen. Den har typiske trekk av en fortelling, men har for eksempel gjentatte uttrykk og en struktur som er uvanlig for fortellingene i Bibelen. Noen vil derfor kalle det «høytidelig, halvpoetisk språk» [1] eller i det minste en uvanlig fortelling [2] eller en sammensatt sjanger.[3] Mange mener at skapelsesberetningen ligger nærmest ‘teologi’ – framfor myte, vitenskap eller historie – selv om det heller ikke er teologi slik vi vanligvis forstår det.[4] På grunn av dette er det ulike syn på hvordan dette kapitlet skal tolkes.

 

Vanlige tolkninger i dag

Den tradisjonelle tolkningen i kirkens historie (selv om vi skal se at det fantes unntak) har vært å forstå de sju dagene som 24-timers døgn i en bokstavelig uke. Dette synet får vanskeligheter med hva naturvitenskapen ser ut til å si om universets opprinnelse.

Andre prøver å få 1 Mos 1 til å samsvare med vitenskapen og tolker derfor dagene som lange perioder i jordens historie, eller som kronologiske bokstavelige dager med lange perioder mellom hver dag. Den største utfordringen i dette tilfellet er at sola blir skapt på den fjerde dagen, selv etter trærne.

Et tredje syn, som det hevdes går tilbake til middelalderen og tidligere,[5] er det såkalte «rammeverksynet». Her legges mer vekt på logisk enn kronologisk rekkefølge og på strukturen i teksten. Man tror at den ikke er ment å bli tolket bokstavelig, men at to og to dager korresponderer med hverandre (1 med 4, 2 med 5, 3 med 6). Kronologien settes til side for å i stedet vektlegge teologiske punkter. For eksempel blir sola introdusert senere for å vise at det er Gud som er den ultimate kilden til lys. Utfordringen for dette synet er å overbevise om at teksten ikke er ment kronologisk.[6]

En fortsettelse av den forrige tolkningen er at 1 Mos 1 handler om en innvielse av et «kosmisk tempel».[7] Dette synet hevder at vi er mer opphengt i det materielle i vår tid og kultur enn det skapelsesberetningen er. Man tror at israelittene ville lest denne teksten “funksjonelt” og ikke “materielt”, altså at verden ble “skapt” da alle komponentene hadde fått sin funksjon i universet og ble til nytte for menneskeheten. Det pekes på at også andre «skapelsesberetninger» fra samme tid og kultur handler mer om organisering av det som allerede eksisterte enn om skapelse fra intet. Hvilen på den sjuende dagen knyttes til tempelet, hvor gudene hvilte. Siden templer også ble sett på som symboler på universet, kunne også universet bli sett på som et tempel. Poenget med 1 Mos 1 blir da at universet er et sted for Guds nærvær. En utfordring for denne tolkningen er å forklare at for eksempel Kol 1,16-17 og Heb 11,3 ikke tolker 1 Mos 1 materielt.

 

Eldre tolkninger

Hvordan tolket man så dette i oldtiden, lenge før dagens vitenskapelige oppdagelser? Mange tolket dagene bokstavelig, men det var allerede andre som ikke gjorde det. Den jødiske filosofen Filon (10 f.Kr. – 50 e.Kr.) trodde at skapelsen skjedde på et øyeblikk, og at 1 Mos 1 har mer å gjøre med ordning og arrangering. På 100-tallet foreslo Justin Martyr og Ireneus at dagene kan ha vært lange tidsperioder ut fra Sal 90,4 og 2 Pet 3,8, [8] hvor det står at «for Herren er én dag som tusen år og tusen år som én dag». Klement av Aleksandria (150-215 e.Kr.) trodde at skapelsen ikke kunne finne sted i tid i det hele tatt,[9] og allerede på 200-tallet spurte Origenes: «Hvilket intelligent menneske kan tro at den første, den andre og den tredje dagen […] eksisterte uten sola, månen og stjernene?»[10] Nettopp dette fikk også Augustin i år 415 til å konkludere med at det ikke kan være snakk om en vanlig «dag», siden vår dag er basert på sola.[11] Han trodde også at skapelsen skjedde på et øyeblikk.

 

Så hvordan skal vi da forstå 1 Mos 1? Vi ser i alle fall at det ikke er moderne vitenskap som har ført til de mindre bokstavelige tolkningene. Vi bør heller ikke være engstelige for at vitenskapen skal motsi Bibelen. «Den generelle åpenbaring i skaperverket, så vel som den spesielle åpenbaring i Skriften, er også Guds stemme. Vi lever i et ‘univers’ [12], og all sannhet taler med én stemme.»[13] Det var nettopp dette som motiverte de første moderne vitenskapsmennene på 1500- og 1600-tallet. Men selv om «både naturen og Skriften er ufeilbarlige informasjonskilder fra Gud», har begge «feilbarlige menneskelige fortolkere.»[14] Gud taler både i Bibelen og i naturen, men på grunn av både dette sjangerspørsmålet og vitenskapens stadige utvikling kan vi på det nåværende tidspunkt ikke være sikre på den fullstendige tolkningen av Guds tale. Det viktigste er uansett at alt er skapt av Gud og at mennesket er unikt i et univers som ikke er tilfeldig.

 

Fotnoter:

[1] Edward J. Young, sitert i Lennox, J.C., Seven Days that Divide the World (Grand Rapids: Zondervan, 2011) s. 120.

[2] Collins, C. J., sitert i Lennox s. 120.

[3] Blocher, H., In the Beginning (Downers Grove: Inter-Varsity Press, 1984) s. 32.

[4] Waltke, B.K., Genesis: A Commentary (Grand Rapids: Zondervan, 2001) s. 78.

[5] Blocher, ibid, s. 49-50, nevner Augustin og middelaldersk tradisjon.

[6] Uttrykk som «og Gud sa…», «og det ble…», «og Gud kalte…» brukes 55 ganger og er typisk for bibelske narrativer. Den naturlige lesemåten er derfor kronologisk.

[7] Se f.eks. Walton, J.H., The Lost World of Genesis One (Downers Grove: InterVarsity Press, 2009).

[8] Lennox, Seven Days that Divide the World, s. 40-41.

[9] Lennox, ibid, s. 41.

[10] Lennox, ibid, s. 41-42.

[11] Augustin, The Literal Meaning of Genesis, 4.43.

[12] Det latinske ‘universus’ betyr ‘altomfattende’.

[13] Waltke, Genesis: A Commentary, s. 77.

[14] Newman, R.C., «Evangelicals and Modern Science» i: Kantzer, K.S. og Henry C.F.H (red.:) Evangelical Affirmations (Grand Rapids: Zondervan, 1990) s. 412.

 

(Av Lars Olav Gjøra. Trykket i Credo 2/14 – oppdatert versjon.)

Kona til Jesus?

Legg igjen en kommentar

JesusWife1Det har vært en del snakk på diverse blogger i det siste om et fragment funnet i 2012 hvor «Jesu kone» nevnes. Nå viser det seg at selv om selve manuskriptet teksten er skrevet på er gammelt, er teksten relativt ny. Uansett motiv man måtte ha for å lage denne forfalskningen, ville det ikke bevist at Jesus hadde noen kone, kun at noen senere i oldtiden mente at han hadde det. Men nå  viser det seg at ikke det heller var tilfelle denne gangen.

For de som er interessert, her er en link til det som ser ut til å være det avgjørende beviset.

 

Påske og papyrus 52

Legg igjen en kommentar

p52

For en stund siden hørte jeg en podcast av James White med tittelen «The Significance of P52», og da jeg leste Johannes 18 i går i forbindelse med påsken, tenkte jeg at dette er et bra tidspunkt å komme med denne infoen om P52s betydning. Papyrus 52 er altså det eldste fragmentet vi har av NT og består av Joh 18:31-33 på den ene siden og 18:37-38 på den andre. Det er blitt datert til 120-140 e.Kr., altså bare 30-50 år etter at Johannes skrev det. Dette er utrolig tidlig i forhold til alle andre skrifter fra oldtiden, og dette er da med på å gjøre NT til det best bevitnede dokumentet fra denne tidsperioden. Men før dette fragmentet ble oppdaget på 1930-tallet, hadde mange bibelforskere avskrevet Johannesevangeliet som altfor sent skrevet til å ha noen særlig historisk verdi, selv om kirken selvfølgelig alltid trodde på Johannesevangeliet som Guds ord. Så det var en stor overraskelse for mange da P52 ble funnet og datert mye tidligere enn til da antatt.

Versene som er skrevet på dette fragmentet er fra dialogen mellom Jesus og Pilatus, og det er jo dette som setter det i forbindelse med påsken.  Joh 18:37-38 sier: «Du er altså konge?» sa Pilatus. «Du sier at jeg er konge», svarte Jesus. «For å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden. Hver den som er av sannheten, hører min røst.»

Det som gjør dette funnet enda større enn en tidligere datering av Johannesevangeliet, er akkurat denne siste setningen av Jesus: «Hver den som er av sannheten, hører min røst.» Disse ordene er visstnok ekstra tydelige på fragmentet. De som faktisk var av sannheten hørte stemmen til Jesus gjennom Johannesevangeliet hele tiden, slik kirken alltid hadde gjort. Og vi har flere eksempler på at bibelforskere har kommet tilbake til «lekmannssynet» igjen etter noen år i sirkeldans ute på jordet.

God påske til alle som er av sannheten! 

«Problemer» i Samuelsbøkene #3-6

Legg igjen en kommentar

Jeg er visst ikke helt ferdig med disse «problemene» som mange ser ut til å finne i 1-2 Samuel, så her kommer de siste. Denne gangen blir det korte svar.

#3: Hvilket bud er det Saul bryter i 13:8 som gjør at han mister dynastiet?

Dette tas opp i opptak nr 2 av Samuelsbøkene, så derfor nøyer jeg meg med konklusjonen her. Den helt klart beste løsningen er at det er budet i 10:8 som Saul bryter. Dette verset har langt i fra blitt feilplassert, slik mange mener. Det peker i stedet fremover et par kapitler, og da gir det fullstendig mening når vi kommer til kap. 13 og Saul drar til Gilgal.

#4: Hvorfor ser ikke Saul ut til å kjenne David i kap 17, etter at han ble kjent med ham i kap 16? 

Dette tas også opp i del 2, så igjen blir svaret kort: 1 Sam 17:15 refererer tydelig tilbake til kap 16. Saul spør heller ikke hvem David er, men hvem han er sønn av, forståelig nok ettersom den som vant over Goliat skulle bli svigersønnen til Saul.

#5: Hvordan kunne David ta Goliats hode til Jerusalem i 1 Sam 17:54, når han ikke erobret Jerusalem før i 2 Sam 5?

Løsningen kommer i v. 57, der David fortsatt har hodet til Goliat med seg. 1 Sam 17:54 skjer tydeligvis ikke der og da, men trolig etter at David hadde inntatt Jerusalem.

#6: Er 1 Sam 24 og 26 så like fordi det egentlig er to versjoner av samme historie?

Dette tas opp i del 3, så mitt korte svar er at nei, det er ikke to tradisjoner av samme historie. I stedet er denne strukturen, med kap 25 i midten, med på å vise en karakterutvikling hos David.

Sånn. Da har vi forsvart Samuelsbøkenes troverdighet litt.

«Problemer» i Samuelsbøkene #2: Tre tradisjoner om hvordan Saul ble konge?

Legg igjen en kommentar

Det kan hende disse «problemene» ikke er problemer for de fleste av oss (derfor legger jeg ut dette på en lørdag :)), men jeg har likevel lyst til å legge ut et kontrasyn på disse punktene, ettersom dette er mer eller mindre «vanlig» å hevde i akademisk bibelforskning. Min største motivasjon er å vise for at forfatterene i Bibelen visste hva de drev med, og håper det også blir en påminnelse om at våre forutinntatte holdninger fort kan ta overhånd når det kommer til tolkningen av bibeltekster.

Steven L. McKenzie er et eksempel på en som mener at 1 Sam 10-11 inneholder tre tradisjoner om hvordan Saul ble konge: Én hvor Samuel salver ham til konge (10:1-16), én hvor Saul velges ut ved lodd (10:17-27), og én hvor han blir valgt til konge pga sine ferdigheter i krig (11:1-13). Et argument som brukes for dette er f.eks. at sendebudene fra Jabesj drar gjennom hele landet i stedet for direkte til Saul, og at det viser at Saul ikke allerede er konge i denne tredje historien. Han pløyer åkeren sin i stedet for å styre landet (11:4-5).

For det første er det noen forskjeller mellom disse tre historiene som støtter at de er tre kronologiske historier, og ikke parallelle. Salvingen i kap 10 skjer i Rama i hemmelighet, ikke engang tjenestegutten til Saul visste om dette (9:27), og Saul forteller det ikke til onkelen sin heller (10:16). Saul blir deretter utvalgt ved lodd i Mispa, slik at folket skal se at Gud står bak valget av Saul (10:18-19). Men selv etter dette hadde han ikke full støtte i folket, som vi ser i 10:27. Etter seieren over amonittene i kap 11, sier Samuel at de skal dra til Gilgal for å stadfeste kongsmakten der (11:14), trolig fordi han nå hadde bredere støtte hos folket (11:15). Det ville derfor ikke være unaturlig med en slik stadfestelse.

Så det er altså snakk om tre forskjellige steder (Rama, Mispa og Gilgal), og historiene har ingen spor av å være parallellhistorier. Det ser i stedet ut til å være snakk om én hemmelig salvelse, én mer «politisk» utnevnelse av Gud, og én mer «religiøs» stadfestelse av folket.

Når det gjelder 11:4-5 og hvorfor Saul holdt på med å pløye etter at han var blitt konge, så kan vi ikke gå ut fra at overgangen til monarki betydde at Saul straks flyttet inn i et palass med et hoff eller skattkammer klart til bruk. Vi kan ikke overføre våre forestillinger om en «konge» direkte på Saul her, rett etter at han var blitt utnevnt til den første kongen i Israel. Arkeologien tyder også på at huset hans i Gibea ble omgjort til et slags fort eller palass etter hvert, men trolig ikke så tidlig som dette. Så det er ikke så veldig merkelig at Saul pløyer åkeren sin her, ettersom det ville ta tid å opprette alt som hørte til et kongedømme.

Men hvorfor dro ikke sendebudene fra Jabesj rett til Saul, hvis de visste at han var blitt valgt til konge? Hvorfor dro de rundt i hele landet og kom etter hvert til Gibea? Vel, gjorde de egentlig det? De sier riktignok til amonittkongen Nahasj at de skal sende bud rundt om i hele Israel (11:3), men de ville vel ikke røpe for Nahasj at de også hadde en konge? Spesielt ettersom nettopp Nahasj var en av grunnene til at de ba Samuel om en konge (12:12). Trolig dro budbærerne rett til Saul i Gibea, selv om de selvfølgelig ville ha nevnt det for folk de traff underveis. Ingen andre steder nevnes, og Saul sender uansett bud til hele landet slik de eldste i Jabesj hadde tenkt. Og om de sender bud rundt om i hele landet i tillegg til å komme til Saul, så var det nok fordi de visste at de måtte få med seg flere uansett.

Disse argumentene er enda en grunn til at jeg velger å la tvilen komme forfatteren til gode i slike tilfeller, og at denne forskningen på «kilder» bak teksten har en tendens til å gå altfor langt.

«Problemer» i Samuelsbøkene #1: Handlet 1 Sam 9 opprinnelig om en annen profet enn Samuel?

Legg igjen en kommentar

I GT-forskningen kan man støte på denne påstanden, nemlig at 1 Sam 9 egentlig var en historie om en anonym «seer» som forfatteren fletter inn i sin fortelling og bruker om Samuel. Argumentene er at Sauls tjenestegutt ville ha kjent til Samuel, ettersom han ble kjent over hele landet i 1 Sam 3:20, og dermed brukt navnet hans i stedet for å si «gudsmann». Navnet på byen der denne seeren bor nevnes heller ikke, og tidligere i 1 Samuel er det ingen hemmelighet at Samuel er fra Rama og fortsetter å bo i Rama.

For å ta byen først, som selv om den er navnløs ikke er helt anonym. Opplysningen i vers 5 om at de kom inn i “Suf-traktene” ringer en bjelle for en oppvakt leser som kanskje hadde fått med seg at Samuels forfar nemlig het Suf, og at det fulle navnet på Samuels Rama var Ramatajim-Sufim (1:1). Byen her i kapittel 9 har også to bakketopper, noe som passer med at ‘Ramatajim’ betyr ‘bakker’. Så det kan godt være det er Rama de har kommet til.

Vi får ikke forklart tydelig at gudsmannen faktisk er Samuel selv når Samuel introduseres i v. 14. Saul leter etter «seeren» når Samuel kommer gående mot ham. Vi kan fortsatt finne på å tro at Samuel ikke har noe å gjøre med denne seeren i denne anonyme byen, men at han tilfeldigvis er på samme sted ettersom de jo nå er i Samuels område. Ikke før Saul spør Samuel hvor seeren bor, blir denne identifisert med Samuel i v. 19: «Jeg er seeren.»

Den naturlige forklaringen ser rett og slett ut til å være fortellerteknikk. Forfatteren vil gjøre historien mer spennende for leseren (jf. Arnold), og ønsker kanskje også å illustrere Sauls uvitenhet om fremtiden sin (jf. Baldwin). Om vi kanskje i dag ville ha skrevet historien på en annen måte, så er ikke det nok grunn til å konkludere med flere kilder her og en noe uærlig bruk av disse.

Den gnostiske Jesus

Legg igjen en kommentar

En kikk på de gnostiske skriftene Thomas-, Judas-, Maria- og Filipevangeliet. Hvordan er den gnostiske Jesus? Hva går evangeliet ut på i følge disse skriftene, og hvordan skiller det seg fra evangeliet i følge Bibelen?

Se tilhørende presentasjon Den gnostiske Jesus. Fra NTNU Trondheim.

Podcast: Play in new window | Download

Subscribe: Email | RSS

Kan vi vite hva NT opprinnelig sa?

Legg igjen en kommentar

Hvordan kan vi være sikre på hva som stod i de originale manuskriptene av Det nye testamente når vi ikke har noen av originalene, men bare mange kopier? Har tekstene blitt endret gjennom historien? Hvordan arbeider en «tekstkritiker»?

Se tilhørende presentasjon Kan vi vite hva NT opprinnelig sa? Fra NTNU Trondheim.

Podcast: Play in new window | Download

Subscribe: Email | RSS